Skip to main content
Til toppen
Bli totalkunde og få en rekke goder og fordeler. Les mer!
«Man skal ikke holde vitenskapen for seg selv!»

«Man skal ikke holde vitenskapen for seg selv!»

Homan Zandi, spesialist i endodonti, er også universitetslektor på Tannlegehøyskolen i Oslo, og én ting er han klar på: Han føler en plikt til å dele kunnskapen, «å gi tilbake», som han formulerer det.

Tekst og foto: Erik Valebrokk

Det er nesten pinefullt å se på. En onsdag morgen i mars er Null Hulls utsendte medarbeider flue på veggen når endodontist Homan Zandi holder en forelesning for en gruppe tannlegestudenter, og han må virkelig dra dem i gang.

– Det begynner på s… kan noen si meg hva jeg tenker på? Det er noe dere har kunnet fra dag én på tannlegestudiet…?

Vi er vitne til det klassiske studentdilemmaet der ingen tør si noe av frykt for å si noe dumt eller noe feil. Homan vil bare at noen ytrer det lille ordet «streptokokker», men ikke denne morgenen. Tålmodig som han er lar han seg ikke sette ut av den fraværende entusiasmen. Dette er en gruppe elever som nettopp har hatt eksamen, og de er til stede på forelesningen hans for å få repetert noen punkter fra undervisningen. De er interessert i det han snakker om, ellers hadde
de ikke vært her.

Homan går ufortrødent videre gjennom forelesningen og snakker om irrigasjonsmidler, bakterier, infeksjoner, streptokokker, kalsiumoksid og andre temaer fra endodontiens mikrobiologiske verden.

Etter endt dyst er elevene sannsynligvis litt mer kunnskapsrike, og Homan er ferdig med noe av det som gir ham størst mening, nemlig å undervise.

– Jeg kunne ikke tenke meg et liv uten undervisning, sier han. – Det er ikke noen penger i det, så det er ikke der motivene ligger. Det er bare noe som gir meg veldig mye. Jeg mener at man ikke skal holde vitenskapen for seg selv. Det er selvfølgelig ikke et krav, men for meg føles det som en plikt å gi tilbake, å la kunnskapen jeg har ervervet meg gå videre til andre igjen. Slik stimulerer du også et større miljø.

Han forteller at det er her ved Det odontologiske fakultet i Oslo at alt begynner. – Det er viktig å forsterke fagmiljøet her på skolen, og det er derfor jeg er her. Det innebærer at man må ofre litt.

Det er nemlig ikke bare greit å sjonglere en egen privatpraksis og undervisning. Det ene vil nødvendigvis gå utover det andre, og når du som Homan Zandi i tillegg tar en doktorgrad, og underviser også i andre sammenhenger rundt i landet, krever det sin mann.

Han er på høyskolen en gang i uken, og da er han del av et større fagmiljø som på hans etasje – syvende – i tillegg til endodonti også inkluderer protetikk og periodonti. Nedover i etasjene finner vi kjeveortopedi og oralkirurgi, pedodonti og ansiktsradiologi. Huset er fullt av professorer og spesialister, studenter og stipendiater, ymse ansatte og ikke minst pasienter.

I sjette etasje finner vi et enormt åpent lokale med bås etter bås etter bås, der tannlegestudenter får erfaring og praksis med pasienter som stiller til rabattert pris. Det kan sammenlignes med et enormt kontorlandskap der vanlige kontorpulter er erstattet av tannlegeuniter. Dette er ikke som en vanlig tannlegeklinikk, men en gedigen og pulserende og livlig læringsanstalt.

Anders Ganer er førsteårsstudent på den treårige endodontiutdannelsen og i god gang med å utføre en rotfylling. – Det finnes jo ikke noe morsommere enn rotfyllinger! Men for å være alvorlig, det er et supert miljø der jeg lærer enormt mye og får masse inspirasjon, sier han mens pasienten nikker samtykkende med en grønn kofferdam i munnen som perfekt matcher Anders’ munnbind.

Det er ikke akkurat overflod av endodontister i Norge, og Anders er et av få nye tilskudd til miljøet. Det utdannes i snitt to spesialister innen faget per år, og noen er også doktorgradskandidater med såkalt dobbelkompetanse. På høyskolen er det seks båser til endodontistudenter, og også allmenstudenter får ­praksiserfaring her.

– Det er en balanse mellom behovet der ute og antall plasser på utdanningen, forklarer Homan som også understreker at det dreier seg om penger og ressurser. Han sitter i komiteen som mottar mellom 20 og 25 søknader til utdanningen per år, men mange av disse søker på flere spesialiteter samtidig. Et mindre antall av søkerne er aktuelle som kandidater til endodontiutdannelsen, og det kreves iallfall to års allmenpraksis, kurs og annet som vitner om en spesiell interesse for faget.

Nettopp mangfoldet av fagmiljøer på høyskolen er noe av det Homan setter høyt.

– Betydningen av et bredt fagmiljø er veldig viktig. Her er det ulike spesialiteter som jobber sammen, og man skal da heller ikke være redd for å åpne dørene og invitere andre inn. Ofte blir man oppmerksom på at det er andre behov å imøtekomme, andre hensyn å ta, enn dem man selv er klar over. Det er alltid nyttig å få belyst ting på en ny måte.

Det var – bokstavelig talt – de små ting som i sin tid trigget Homan Zandis interesse for endodonti. Faren er kunstner og han er selv hobbytegner, og i endodontien finner han igjen mye av detaljfokuset herfra.

– Jeg liker biologi og håndverk. Er du opptatt av de små ting på mikronivå og samtidig interesserer deg for vitenskapen bak, har du et godt utgangspunkt for å la deg fenge av endodonti. Og i likhet med tegning handler det om finjustering, om å se detaljene og nyansene, og ikke minst, du må være tålmodig. Endodonti krever full konsentrasjon og fokus, og da koser jeg meg akkurat som jeg gjør når jeg tegner. Er du en rastløs type er ikke dette noe for deg. Det nytter ikke å forhaste seg innen endodonti, da går det galt.

– Det er også ulike temaer innen endo, fortsetter han. – Du har for eksempel også diagnostikk, smerte­behandling, CBCT og mikrokirurgi. Noe av det jeg prøver å lære bort til studentene er at det er et fag med bredde og variasjon, at de også skal kunne håndtere den kirurgiske biten.

Arbeidsmengden til tross er det såpass overskuddspreget for Homan at han også holder på med en doktorgrad. Han startet planleggingen i 2011 og fikk stipendiatet i 2012, og går ting som han håper vil han publisere tredje og siste artikkel før jul. Emnet er effekten av irrigasjonsmidler på bakterier i infiserte rotfylte tenner.

– Det finnes lite forskning som har assosiert bakterienivået molekulært med utfallet av behandlingen. Å behandle en allerede rotfylt tann med infeksjon er vanskeligere enn å behandle en tann som ikke har vært rotfylt. Visse bakteriearter er med på å lage trøbbel, og jeg hadde lyst til å finne ut om irrigasjonsvæskene hadde ulik effekt på disse. Til nå har jeg produsert to artikler som viser at det ikke er noen klinisk forskjell mellom de to preparatene (natriumhypokloritt og klorheksidin). Nå jobber jeg med den konkluderende artikkelen. Det er den samme pasientgruppen som jeg nå følger opp etter fire år og som viser effektene av preparatene og utfallet av behandlingen, forklarer Homan.

Forskning tar tid, og da spesielt når man i tillegg er praktiserende endodontist og tannlege. Homan Zandi erkjenner at det ikke er mulig å bli en god forsker ved å kombinere forskning og praksis, men som han sier om sitt forhold til studentene:

– Hvordan skal jeg få troverdighet hvis jeg ikke praktiserer? Det er ikke mulig å henge med hvis du sitter isolert på et kontor hele dagen.

Lenker
Min side