Tekst og foto: Erik Valebrokk
Den norske tannlegeforening (NTF) innkasserte nylig en stor og ganske uventet seier etter over lang tid å ha forsøkt å overbevise politiske myndigheter om at det var en dårlig idé å flytte offentlig tannhelsetjeneste fra fylkesnivå til kommunene. Kvelden før den endelige politiske løsningen ble fattet fikk Camilla en overraskende telefon. Tapet hun etter lang tids arbeid trodde var en realitet ville kanskje ikke inntreffe likevel. Og ganske riktig: Da kommunereformen ble spikret 8. juni i fjor vedtok Stortinget å følge NTFs råd og stoppe flyttingen. Riktignok vedtok Stortinget samtidig en prøveordning for 15 kommuner som ønsker å overta tannhelsetjenesten etter avklaring fra de aktuelle fylkeskommunene. En ny vurdering vil tidligst finne sted i 2023.
– Jeg trodde nesten ikke det var sant, sier Camilla Hansen Steinum
i dag.
På kontoret i niende etasje i NTFs lyse lokaler et steinkast fra Rådhuset i Oslo sitter hun og generalsekretær Morten Harry Rolstad og smiler, vel vitende om at seieren skyldtes langvarig, kontinuerlig arbeid og ikke gir noen grunn til å hvile på laurbærene. Det er slik foreningens arbeid i det store og hele er: det handler om målrettet arbeid over tid. Det ga et tilfredsstillende resultat i akkurat denne saken, men det har også båret frukter gjennom hele foreningens historie.
– Tannhelsen som sådan har jo forbedret seg gradvis takket være det vi kaller den norske tannhelsemodellen, med sterkt fokus rettet mot barn og unge hele tiden, sier Morten.
Mye av årsaken til bedringen i tannhelsen skyldes vel foreningens innsats i kulissene, i forbindelse med holdningskampanjer, arbeid mot politikerne og så videre?
– Vi liker å tro det i hvert fall, sier Morten. – Det skyldes nok flere ting, men vi tror at det systematiske arbeidet vi har holdt på med har hatt noe å si. Vi har hatt den tannhelseloven vi har i dag siden 1984, og den har lagt grunnlaget for utviklingen videre.
Både generalsekretæren og presidenten understreker at den påvirkningen fluor har hatt på tannhelsen siden 1970-tallet heller ikke kan underslås, men at tannlegene har hatt en sentral rolle ved å skyve i riktig retning. De påpeker også at tannleger satt i sentrale roller da tannhelseloven i sin tid ble utformet.
– Hovedformålet med loven er helsebringende og forebyggende arbeid, presiserer Camilla. - Man skal prioritere forebygging før behandling, og det har vært den store forskjellen på oss og resten av helsevesenet. Med årene har tannhelsen blitt så bra at det hadde vært lett for oss å si at nå har vi så bra tannhelse så dette ordner seg selv, men det har vi ikke gjort. Vi har fortsatt veldig fokus på forebygging i veldig stor grad. Det tror jeg er en suksessfaktor.
Camilla Hansen Steinum er fremdeles praktiserende tannlege til tross for presidentvervet og har følgelig nok å fylle dagene med, spesielt med tanke på at Tannlegene Steinum som hun driver sammen med sin far befinner seg i Fredrikstad. At hun har både generalsekretæren og andre dyktige medarbeidere i NTF ved sin side er derfor helt avgjørende. Morten Rolstad forteller på sin side at det er åtte-ni år siden han la boret på hylla.
– Jeg startet min karriere i militæret og var distriktstannlege i Finnmark i syv år, før jeg reiste sydover og havnet først i Helsedirektoratet og så i Tannlegeforeningen i 1987. Jeg har vært i foreningen full tid, men har jobbet som tannlege på siden. Det er viktig å holde faget ved like, særlig siden jeg blant annet har hatt ansvar for etterutdanningen, sier han.
Camilla understreker betydningen av å arbeide klinisk, både for å gi foreningsvervet legitimitet og ha inngående kjennskap til faget. Spesielt når foreningen jobber mot politikere og setter premisser for hverdagen til medlemmene, er det lettere å gjøre en god jobb ved selv å være praktiserende tannlege.
– Det gir en styrke å kunne si til politikerne at «i min praksis er det sånn og sånn», legger Morten til.
Camilla sitter som president til utgangen av 2019, og da er spørsmålet om hun vil fortsette i foreningen eller gå tilbake til å være tannlege på full tid?
– Ifølge vedtektene kan jeg ikke sitte lenger, men det er jo andre oppgaver på huset. Vi har ikke begynt å snakke om det, men jeg har vanskelig for å se for meg at jeg vil kunne gå tilbake i hundre prosent klinisk stilling. For det første synes jeg foreningsjobbingen er ekstremt morsom, og for det andre har jeg jo opparbeidet meg litt kompetanse på en del områder jeg tenker det kunne være fint å bruke videre.
«Legene har jo utdanningsstillinger på sykehus der de går i full lønn, mens våre medlemmer må ta tre til fem års permisjon. Ti prosent av medlemsmassen vår er spesialister, og de har jobba for det.» - Morten
Vi får se hvilke muligheter som åpner seg. Jeg synes jo jeg har verdens beste jobb, så det er rart å tenke på at jeg skal slutte med det. Heldigvis har jeg to år igjen.
Da Camilla ble valgt til president i 2011 ble hun samtidig den yngste presidenten i NTFs historie. Morten har «bare» vært generalsekretær i to og et halvt år, men tidligere vært både sekretær og forhandlingskonsulent for de privatpraktiserende tannlegene i foreningen, fagsekretær og senere fagsjef, informasjons- og kommunikasjonssjef. Bortimot det eneste han ikke har jobbet med er juridisk rådgiving siden han mangler kompetansen, men ellers forteller han at han har «vært med på det meste».
Så hvilke andre ting har vært de viktigste temaene i foreningens historie?
– Det har vært veldig viktig å få spesialistutdanningen inn i organiserte former, og ikke minst å få finansiering av spesialistutdanningen på plass. Der er vi ikke i mål. Det er fortsatt sånn at den enkelte kandidat må betale mye av regningen selv. Legene har jo utdanningsstillinger på sykehus der de går i full lønn, mens våre medlemmer må ta tre til fem års permisjon, som regel ulønnet. Ti prosent av medlemsmassen vår er spesialister, og de har jobba hardt for det, understreker han.
– Amalgam og fyllingsmaterialer har vært en stor sak i samfunnet helt til alle produkter med kvikksølv ble forbudt fra 2008, over natta nærmest. Å få de nye materialene inn i systemene har vært en viktig del av utviklingen i tannhelsetjenesten, forteller Morten videre.
2000-tallet har vært preget av utviklingen av trygdeordningen etter å ha «ligget nærmest brakk i 20 år», slik han formulerer det. Fra midten av 2000-tallet begynte myndighetene å jobbe med å forbedre den igjen, og foreningen har holdt en kontinuerlig dialog i gang for å påvirke den i en god retning.
– Det har skjedd enormt mye på trygdefeltet, sier Camilla. - Det var nede i 400 000 årlige budsjettkroner, og nå er vi snart oppe i to og en halv milliard. Det har vært en ekstrem utvikling, og dette er noe vi jobber mye med. Et ledd i det tenker jeg er å ha bevisstgjort myndighetene over lang tid på at tannhelse er en vesentlig del av den fysiske og psykiske helsa. Vi er veldig opptatt av at vi er en helseprofesjon og at tannhelsetjenesten er en del av helsetjenesten.
Ifølge Morten er det et historisk perspektiv på hvorfor det har tatt så lang tid å få trygdeordningen dit den er i dag.
– Du må 100 år tilbake til den gang man startet med skoletannleger i enkelte byområder. Den gang var det rett og slett et spørsmål om hva man skulle bruke pengene på. Da var det noen fremsynte mennesker som så at den beste innsatsen lå i å satse penger på barn og unge og sørge for at de fikk en god start i livet. Så fikk man nytt lovverk med folketannrøkta som bidro til å spre tannlegene utover landet fra 1950-tallet, og det ble et enda bedre tilbud med den nye loven i 1984 som også utvidet nedslagsfeltet for tannhelsetjenesten med flere grupper som fikk tilbud. Trygdeordningen har på en måte fungert relativt bra. Ikke perfekt, men det har liksom ikke vært noen «katastrofer» eller store hendelser som har gjort at man har måttet ta store løft. Dette har ligget litt under radaren fordi det tross alt har fungert. Det kom en NOU i 2005, som tok for seg tannlegefeltet, fulgt opp av en stortingsmelding om fremtidens tannhelsetjenester, og det fikk ballen til å rulle.
– Det er interessant å se at hodet liksom ikke hører helt til kroppen på alle områder. Jeg har linser, men får jo ikke dekket den kostnaden, sier Camilla. - Men nå har vi kommet opp på et visst nivå for tannhelsens del. Vi har et system som fungerer, og tannhelse skal selvsagt være en del av helsetjenesten selv om finansieringen ikke er helt lik. Det våre samfunnsodontologer sier er at man sikkert kan lage et system som er ganske likt resten av helsetjenesten, men likevel vil vi kanskje ikke få så veldig mye bedre tannhelse av det. Det handler uansett om hva samfunnet skal prioritere å bruke penger på. Vi mener at det systemet vi har i dag, faktisk fungerer bra, og at vi kan bygge videre på det.
– I gjentatte regjeringserklæringer iallfall siden 2005 har tannhelse vært på agendaen, sier Morten. – Av og til har det til og med vært snakket om å gjennomføre en reform, men de har aldri kommet dit. Det er helt sikkert flere grunner til det. Undersøkelser viser at folk flest har ganske bra tannhelse, så det er vanskelig for oss å konkurrere med for eksempel livsforlengende kreftmedisiner. Nordmenn bruker i snitt 3200 kroner på tannhelse, og bare 6 prosent av oss bruker over 10 000. Da er det vanskelig å presse på og si at her må det en kjempereform til. En økning må til for dem som har de store behovene, men utfordringen er å finne dem og lage det systemet som treffer dem.
«Vi mener ikke at alle må eie sin egen praksis, men de som har lyst skal kunne gjøre det uten å føle at ansvaret kveler dem.» - Camilla
Tror dere det kosmetiske aspektet er noe som hindrer slike reformer fra å skje, at befolkningen skal kunne misbruke systemet?
– Jeg har ikke hørt akkurat det argumentet, men mange betaler gjerne litt ekstra for at det skal bli penere. Det er ikke nødvendigvis noe staten skal dekke, sier Camilla som understreker at det vil kreve et stort og kostbart system å administrere en fullstendig offentlig finansiert tannhelsetjeneste. - Det går an, men jeg tror ikke du får noe bedre tannhelse av det. Hvis du vil ha bedre tannhelse bør du målrette midlene.
- Vår erfaring er at når det kommer til stykket, og til et statsbudsjett, så er saken heller at de diskuterer hvor de kan kutte, legger Morten til.
Føles det som å kjempe mot vindmøller?
– Det er ikke noen bestselger i media, for å si det sånn. Det hadde jo vært mye bedre å stå på barrikadene og si «gratis tannlege til alle», men det er noe med at vi ikke helt tror på det budskapet selv. Spørsmålet er nok heller hvor helsetjenesten for øvrig må gå etter hvert. Det er jo begrensede midler og nesten ubegrensede behov.
– Vi er opptatt av å være faglige og ha den kunnskapsbaserte tilnærminga, så får det heller være litt vanskelig kommuniserbart. Vi får leve med det, mener Camilla. - Jeg tror ikke vi hadde kommet noen vei ved å stå på barrikadene, og dessuten er det lite konstruktivt.
Begge to er opptatt av å se tannlegene i relasjon til annen helsetjeneste. - Tidligere var det adskilte verdener, men nå prøver vi hele tiden å se på hvordan tannhelse og sykdommer i munnen påvirker resten av kroppen. Vi ser på sammenheng med diabetes, hjerte/karsykdommer, kreftbehandlede pasienter, hele det bildet.
Vi vil i mye større grad at det skal involvere oss, sier Morten.
– Psykiatri er også en veldig viktig del av dette, fortsetter Camilla. - Og ikke bare rene helsetjenester, men også for eksempel barnevern. Både vi og andre har blitt mye flinkere til å se på synergieffektene ved å arbeide på tvers av profesjoner. Det er kjempeviktig, og det kan man altså gjøre selv om man ikke er del av det helt samme systemet, rent forvaltningsmessig.
Morten mente mye av denne utviklingen startet da man begynte å se på tobakk. Man så på effektene av røyking på tenner, hvordan tannhelsepersonell kunne ha en påvirkning, og derfra har ballen rullet.
– Utdanningen vår gikk jo også i den retningen, iallfall ved i mye større grad enn før å samarbeide med medisinerne. Nå er det bare Oslo som står igjen med et rent odontologisk fakultet, mens i Bergen er det et institutt på Det medisinske fakultet, og i Tromsø er det en del av Det helsevitenskapelige fakultet, sier Morten som også påpeker at det er utbredt samarbeid mellom utdanningene alle steder.
– Det er kanskje også noe av grunnen til at trygdeordningen er blitt aktualisert. Man har begynt å se at det er viktig å ha gode tenner i forhold til hjerte/kar og annen sykdom, tror Camilla.
– Det er også hele den psykososiale biten av det, sier Morten. – Du kan jo prøve å gå ut og få deg en jobb hvis du mangler tre fortenner og ser ut som et takras i munnen. Det er ingen god jobbsøknad. De som er i trøbbel med rus eller andre ting, trenger ikke bare hjelp på det feltet, men også på områder som tannhelse.
Et annet tema som blir stadig mer aktuelt er utbredelsen av større enheter der tannlegeklinikker slår seg sammen eller blir kjøpt opp og integrert i større enheter.
– Den utstyrsutviklingen som har vært er veldig kostnadsdrivende med høye investeringer, og det ser vi også i privat sektor, sier Camilla innledningsvis. – Det er en grunn til at det blir større og større klinikker. Skal du ha det siste utstyret og være med på utviklingen, så krever det en god del økonomi. Det å slå seg sammen i større enheter har blitt mer vanlig, og det er både på grunn av den teknologiske utviklingen og sånt som fyllingsmaterialer. Bare det å legge hvite fyllinger krever mye mer teknologi enn det å legge en amalgamfylling. Det er ikke bare røntgen og de store tingene, men også den vanlige behandlingen er blitt mer teknisk krevende, sier hun.
Morten bekrefter det mange av foreningens medlemmer sier, at det er blitt en mye mer krevende administrativ hverdag, med alle myndighetspålagte krav som er kommet og som man bare må oppfylle.
– Det siste nå er den nye personvernlovgivningen fra EU – GDPR – der alle må gå gjennom sine rutiner for behandling av personopplysninger. Det er ikke så lenge siden «datarevolusjonen» og alle måtte inn på Helsenett, fikk krav om å sende inn oppgjør elektronisk og så videre, og dette bare fortsetter.
Alt dette kommer på toppen av den faglige utviklingen?
– Ja, men dette er jo også en viktig del av etterutdanningen. En stadig større del av kursene våre er lederkurs, sier Camilla. - Vi tannleger er jo arbeidsgivere, og det
lærer man ingenting om på tannlegehøyskolen. Eller det å drive praksis. Det er nesten litt rart. 70 prosent av våre medlemmer går direkte ut i privatpraksis og har ikke lært noen ting om økonomi eller praksisdrift, så det er en betydelig tilleggsdimensjon. Noen synes det er kjempespennende, men for andre igjen blir det en belastning. De føler at det blir så mye utenom faget.
– Det er jo også blant grunnene til at tannleger slår seg sammen. Skal du klare å oppfylle alle kravene så krever det en profesjonell administrasjon. Da holder det ikke med en tannlege og en sekretær som jobber klinisk sammen,
sier Morten.
Denne utviklingen har likevel gått saktere her enn ute i verden.
– I Europa ser vi at det har gått den veien lenge med at klinikker slår seg sammen eller blir kjøpt opp, mens her i Norge har vi alltid vært veldig opptatt av at vi skal eie våre egne firmaer, sier Camilla. - Vi i foreningen prøver å legge til rette så godt vi kan for det. Vi mener ikke at alle må eie sin egen praksis, men de som har lyst skal kunne gjøre det uten å føle at ansvaret kveler dem. Vi tenker at de investoreide kjedene kanskje ikke har tannhelse helt på toppen, men at det er økonomien som styrer mye. Det bekymrer oss litt.
– Når de kaster sine øyne på vår virksomhet må det jo være fordi de ser muligheter til å ta ut profitt, understreker Morten.
Myndighetene har opprettet en prisportal som skal være veiledende for pasientene, men det er ingen prisregulering i tannhelsetjenesten. Ser man tendenser til at de store investordrevne selskapene har påvirket pris i den ene eller andre retning?
– De er i hvert fall ikke noe spesielt billige, sier Camilla. – De er ikke prisledende i den retningen. De aller fleste tannlegene i Norge ligger i et mellomsjikt, og vi ser at de største kjedene ikke presser prisene. Jeg tror ikke det er derfor de slår seg sammen.
Morten synes temaet er interessant. – Disse lavpriskjedene startet vel i Sverige for en del år tilbake. De skulle ha åpent nærmest døgnet rundt, og de skulle ha lavere priser, men dette er ikke eksportert til Norge. Jeg tror ikke de fikk det konseptet til å fungere, selv om de fremdeles finnes.
Camilla tror det kan skyldes at norske tannhelsetjenester relativt sett er rimelige og ikke minst at de aller fleste som jobber tett på pasientene sine får et tilsvarende tett forhold til dem.
– Det er et gjensidig tillitsforhold som gjør at du ikke utnytter den relasjonen. Pasienten kan gå hvor som helst, men du er helt avhengig av at vedkommende vil gå til deg. For øvrig er det en nedre grense for hva det kan koste å levere kvalitet med tanke på alle utgiftene du har som tannlege. Det koster å drive en klinikk, og skal du levere billigere tjenester går det på bekostning av kvaliteten. Pasienten aksepterer det. Når vi spør hva som gjør at du velger en tannlege så kommer pris ganske langt ned på lista. De sier de har fått anbefalinger, at de føler seg trygge på at tannlegen er flink, sånne ting. De få lavpriskjedene vi har, er ofte utenlandske, og vi har sett flere eksempler på at de henter inn tannleger fra utlandet som enten ikke snakker norsk eller bare veldig dårlig norsk, og som kanskje bare er her seks måneder av gangen. At du ikke får se pasienten din igjen er ikke bra for den faglige kvaliteten, og jeg tror ikke pasientene ønsker det sånn heller.
«Du kan jo prøve å gå ut og få deg en jobb hvis du mangler tre fortenner og ser ut som et takras i munnen. Det er ingen god jobbsøknad.» - Morten
Morten understreker i tillegg at lojalitetssituasjonen mellom pasient og tannlege går begge veier:
– Det handler om å finne en tannlege og bli der. Ikke nødvendigvis livet ut, men det er noe med å ha den relasjonen over tid som gjør at man kan ha god kontroll på helsa. Hvis du shopper rundt så starter du på nytt hver gang. Så er det ikke til å stikke under en stol at det er et veldig intimt område vi jobber i. Du slipper ikke til hvem som helst. Du skal ha tillit, og du skal ha tro på at det funker. Det er også en av grunnene til at tannleger scorer høyt på omdømmeundersøkelser. Det har gjentatt seg gang etter gang, og det er noe å ta på alvor. Den tilliten er noe vi må jobbe for å opprettholde hele tiden. Nettopp det med obligatorisk etterutdanning som vi har pålagt våre medlemmer er jo et ledd i det.
- Jeg pleier å si at vi har fasttannlegeordning i Norge, sier Camilla med et fornøyd smil. – Finner du deg en tannlege du liker, så blir du der. Vi ser at de yngre er litt mer «shoppete», iallfall i starten, men jeg har pasienter som bor i utlandet og kommer til meg når de reiser hjem på ferie.
Helt til slutt, hvordan er rekrutteringen til yrket for tiden?
– Litt for få gutter, akkurat som for de andre høyere utdanningene, sier Camilla. – Det er mange søkere, men jentene har høyere karakterer. Det blir spennende å følge med. Nå har de åpnet for kvotering på veterinær der de er under 20 prosent menn, og Yngre legers forening har bestemt at de vil gå for kvotering. Det er helt nytt. De har ikke ønsket det før, så det skal bli spennende å se hva legene gjør nå. Men det er god rekruttering. Det har jo vært mangel på tannleger en god stund, men ikke lenger nå.
Så vil det vise seg i hvilken grad den sittende presidenten i NTF selv konsentrerer seg om det kliniske arbeidet når hennes siste periode er slutt ved inngangen til 2020. Inntil da gjør hun sitt beste for å dele seg og jobbe hardt både for og som en del av profesjonen.